Kjæresten min

Nå er det over to måneder siden jeg skrev mitt siste innlegg på bloggen. Har hatt noen fine måneder samtidlig som jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer nedfor enn andre. Men jeg prøver å tenke på at, selv om jeg ikke har så veldig mange venner så har jeg en kjæreste som jeg forguder over alt i denne verden. Han som bestandig er der og som alltid løfter meg opp. Så jeg prøver å minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er. Så jeg tenkte å skrive litt om hvordan vi møttes. 


Det var 28 mars 2015.
Jeg hadde blitt invitert på en fest på Karmøy. Jeg var veldig usikker på om jeg ønsket å dra til Karmøy, når jeg aldri hadde vært der tidligere. I tillegg var dette en bursdagsfest der jeg ikke kjente jentene som feiret bursdagen sin. Jeg dro på festen med venninna mi og en kompis av oss som var fra Karmøy, det var også han som kjente disse jentene og dro oss med på festen. Når vi ankom festen var det nesten bare folk som var 1-3 år yngre enn oss. Og siden vi ikke kjente dem, satt vi oss i et hjørne, og 1-2 timer ett at vi hadde kommet, kom kjæresten min og hans kompiser inn dørene. De satte seg med oss. Jeg snakket veldig mye med min kjæreste, danset og hadde det veldig gøy sammen. Dette var altså 28 mars 2015 så om 5 dager har vi kjent hverandre i 2 år. Til sommeren den 20 juni 2017 har vi vært sammen i 2 år. 



Før jeg møtte deg visste jeg ikke skikkelig hva kjærlighet egentlig var. Jeg var betatt av deg fra første øyeblikk og det tok ikke lang tid før jeg var hodestups forelsket i deg. Du møtte meg på det tidspunktet der jeg nesten ikke hadde noen, der jeg var nede og du ga meg mening med livet. For du er det snilleste og fineste mennesket på denne jord. Du gjør alt du kan for at jeg skal smile og le, hver eneste dag. Du ser alltid godt i alle type mennesker, bringer så mye glede og kjærlighet til alle rundt deg. Du er virkelig den mest fantastiske personen jeg noen sinne har møtt. Du har det vakreste hjertet, det fineste smilet og de snilleste øynene. Tusentakk for at jeg får æren av å bo med deg. Tusentakk for all gleden du gir meg. Tusentakk for at gjør meg til verdens lykkligste jente. Du er virkelig helt utrolig. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte <3 Og gleder meg til å tilbringe hele livet sammen med deg! 

Sosial angst

Etter å ha vært mye alene opp gjennom oppveksten min og de siste årene nå har jeg fått en form for sosial angst. Den har også gjort at jeg har mistet kontakten med endel mennesker jeg hadde et forhold til tidligere. Om jeg blir invitert på et forsh, en fest, jentekveld eller hva enn det måtte være. Har jeg utrolig lyst til å gå, men problemet mitt er at jeg kan ikke gå alene. For uansett om jeg kjenner vedkommende som invterte meg godt, eller at personen kun er en bekjent, så må jeg allikevel ha med meg et følge. Jeg gruer meg i ukevis før opplegget skjer, når dagen nærmer seg får jeg helt angst. Klarer ikke å slutte å tenke på det, magen vrenger seg, får intens skallebank og blir svimmel. Derfor ender jeg veldig ofte med å gi beskjed samme dagen om at jeg ikke kan komme. 
Stortsett har jeg bare et følge jeg kan ta med meg og det er samboeren min. Han er den eneste som kjenner meg, vet alt om meg og gir meg en trygghet som ingen andre kan gi meg. Men han er gutt, derfor er det ikke alltid at han kan være med meg. 
Det er tøft å ha det slik, for jeg mister ved flere anledninger nye bekjentskaper. 

Når det også skal sies er jeg utrolig dårlig på og ta kontakt med mennesker, ta injativ til å henge. Det er noe som jeg alltid har vært dårlig til. Mye av grunnen ligger nok i det at jeg ikke vil være til bry for noen. Jeg setter veldig stor pris på det å bli spurt til å være med på ting. Når det er snakk om å henge med en venninne eller to, klarer jeg meg som oftest alene, altså uten følge! 


Bildet, lånt av google

Er det noen andre som har erfaringer med sosial angst? 

Søndagsmodus

Er det bare jeg som blir ekstra lat på søndagene? 
Jeg kan med hånda på hjertet si at det er sjeldent jeg går ut dørene på søndagene. Ofte ligger jeg i sofaen fra jeg står opp til jeg legger meg, med et par toalett besøk og pauser til å finne meg mat. Men hvorfor er det nå slik? Er det for at vi skal gjøre oss klare til en ny uke? 
Det er også sjeldent at vi lager middager her på søndagene. Ikke at vi ikke spiser middag i det heletatt, men vi kjøper stortsett. Alt fra pizza fra pizzabakeren, kinamat eller sushi. Men idag kjøpte vi noe som vil sjeldent gjør, nemlig kebab. Det smakte utrolig godt. 



Hvordan er deres søndag? :)
 

Lille pusen min

Helt siden jeg var liten har jeg elsket katter. Jeg sa alltid at den dagen jeg flytter ut, den dagen skulle jeg skaffe meg en katt. Og vet dere hva? Det var akkurat det som skjedde. 
Jeg fikk meg kjæreste og vi bestemte oss raskt for at vi skulle flytte sammen. (Jeg kommer tilbake til kjæresten min etterhvert). Vi så kun på leiligheter der vi kunne ha dyr og etter å ha vært på to visninger, kun to visninger. Fant vi oss en leilighet der vi kunne ha dyr. Det tok ikke mange ukene før vi skaffet oss en liten pusekatt. Min drøm hadde virkelig gått i oppfyllelse. 

 


Det var den fineste lille katten jeg noen sinne hadde sett. Han var så leken, kosete og så snill. Han var alt det jeg noen sinne hadde drømt om! 
Han vokset opp til å bli en svær katt. Ikke at han var tykk, tvert imot, men har var veldig lang og hadde utrolig tykk og god pels.
Vi to, vi ble bestevenner. Vi var uadskillige! 

Han var en innekatt så for han var vi hele verdenen hans. Uansett hvor jeg eller samboeren min var. Kunne du se at lille Morty var like i nærheten. Pakket jeg inn gaver, lekte han med tauet. Vasket jeg gulvet, var han en liten meter ifra moppen. Skulle vi legge oss eller bare gå på toalettet var han med oss. Hadde vi vært ute et ærend og kom inn dørene, kom Morty løpende bort til oss. Han elsket oss like høyt som vi elsket han. For jeg trodde ikke at det gikk ann å bli så glad i et dyr som jeg ble i Morty. For han var så spesiell, så talmodig, engasjert, nysjerrig, men så utrolig fin. 
Vi fikk ha deg et år. Og det var et fantastisk år! Du ga meg så utrolig mye glede og latter. Du var der når jeg gråt, når jeg trengte noen å snakke me, når jeg kjedet meg eller når jeg bare ønsket Morty kos. 
Men noe skjedde inni ditt lille hodet som gjorde at du klikket mentalt og begynte å angripe oss. Vi var så redde deg at vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å avlive deg. Men du skal vite at det var det verste valget vi begge to har tatt. Men vi kunne ikke være redde i vårt eget hjem eller redde for vår lille skatt. For det var det du var, lille Morty. 
Vi vet at du hadde et fantastisk liv med oss, vi elsket deg så høyt, ga deg alt av det du trengte, og vi vet at det var hverken din eller vår feil. For vi visste ingenting om foreldrene dine, men det vi vet er at dyr kan forandre seg på lik linje som mennesker. 



Tusentakk for et fantastisk år sammen med deg, lille skatten! Du er sårt savnet og vi vil aldri glemme deg! 

Ensomhet


Da har jeg startet blogg og hvem skulle trodd det? 
Jeg hadde faktisk en blogg eller to om jeg ikke tar helt feil når jeg var et par år yngre. Men jeg tenkte at jeg kunne bruke blogg som en måte å få ut litt følelser på. For jeg, som mange andre i denne verden tenker utrolig mye. Det er ikke alltid like enkelt og faktisk få det ut. Så jeg vil altså prøve å få dette til å bli min dagbok. Men så er det vanskelig å begynne et sted, begynne med en ting å skrive om når hodet har hundrevis av ideer og tanker. Det jeg har tenkt mest på i det siste er faktisk ensomhet. Er det bare jeg som føler meg ensom? Eller er vi flere i denne verden? Nå vil jeg prøve å fortelle min historie. 

Da jeg startet på barneskolen spilte jeg håndball. Jeg var ikke veldig god, men jeg stilte opp på kamper, cuper og treninger hver gang det var. Selv om jeg følte at jeg aldri passet inn på laget, så fortsatte jeg å spille. Ikke fordi jeg likte det, men fordi det var en av få gangene jeg faktisk var sosial. Hadde jeg ikke hatt håndballen, haddet jeg vært mye alene. Eller jeg var mye alene. På skolen hadde jeg ikke mange venner. Jeg ble aldri mobbet, men jeg følte meg ofte ensom, følte at jeg ikke var god nok. Om jeg ikke hadde håndball trening eller kamper var jeg ofte alene på kveldene og helgene. Det at jeg var veldig mye alene gjorde at jeg var utrolig sjenert. Jeg sa aldri noe i klassen eller på trening. Jeg var tilstede å hørte på alle andre. Jeg husker så godt at ved flere anledninger så ønsket jeg å si noe, kommentere noe, men jeg var redd for hva folk ville tenke. Hva de ville tenke om meg. For det jeg visste var at jeg var ikke god nok! 

Når jeg begynte på ungdomsskolen endres ting seg, litt etter litt. Jeg fikk meg flere venner, mye flere venner. Jeg fikk oppleve det og alltid ha noen rundt meg, noen å snakke med, noen å le med, men jeg fikk oppleve en trygghet. Noe som gjorde at jeg følte meg mye bedre med meg selv. Det var også denne tiden at jeg begynte å drikke alkohol, prøve snus og røyk. Det var også her jeg hadde sex for første gang og fikk min første kjæreste. 
På videregående fikk jeg meg også en ny gjeng, noen av dem hang jeg med på skolen, mens andre hang jeg med hjemme. Jeg mistet mer og mer kontakten med de jeg hadde fra ungdomsskolen, men beholdt kontakten med et par. Men vet dere hva? Det gjorde ingenting. Jeg hadde det fint, for jeg hadde alltid noen å henge med. Ikke bare hadde jeg gode venner, men flere bestevenner som jeg stolte fullt og helt på. 

Men nå endel år senere har ting virkelig forandret seg. Noe skjedde på veien som gjorde at jeg mistet kontakten med nesten alle jeg har hatt et forhold til tidligere. Jeg har verdens beste kjæreste og samboer som jeg alltid kan henge og snakke med. Som alltid stiller opp for meg. Venner har jeg. Men jeg ser de alt fra 1-5 ganger i halvåret. Det er ikke ofte. Jeg føler meg ofte ensom og savner det å alltid kunne ha en venn å henge med. 

Jeg har tenkt veldig mye de siste månedene nå på hvordan jeg skal kunne skaffe meg venner. Vi er nå i 2017 og vet dere hva? Det er søren meg et mysterium. Ja, det finnes endel fritidsaktiviteter å begynne på. Men jeg kunne aldri funnet på å gått der alene. Jeg vet ikke hva som kunne vært noe jeg hadde likt. Men mest av alt er jeg redd for å føle meg utstøtt, redd for å ikke få det til, redd for å ikke føle meg god nok. 
Så jeg venter, venter på at det skal plutselig dukke opp en venn eller to. Noen jeg kan klikke med. For jeg har gjort det med mange tidligere så jeg vet at det kan skje igjen. 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017
hits